På magnetiske harddiskstasjoner er det tiden som tilgangsarmen trenger for å finne ønsket spor, pluss forsinkelsen på grunn av diskrotasjonen for at lese/-skrivemekanismen skal lese den ønskede sektoren.

En gigabyte (avledet fra SI-prefikset giga-) er en enhet med informasjon eller datalagring som tilsvarer én milliard byte. Det forkortes vanligvis GB (må ikke forveksles med Gb, som brukes for Gigabit) og gig i tekst eller tale.

Disse enhetene kan vanligvis kobles til datamaskinen via et IDE-grensesnitt (Integrated Drive Electronics). Et IDE-grensesnitt er egentlig en standardmåte for en lagringsenhet å koble til en datamaskin på. IDE er faktisk ikke det egentlige tekniske navnet på grensesnittstandarden. Det opprinnelige navnet, ATA (AT Attachment), angav at grensesnittet opprinnelig ble utviklet for IBM AT-datamaskiner. IDE ble opprettet som en måte å standardisere bruken av harddiskstasjoner på i datamaskiner.

Det grunnleggende konseptet bak IDE er at harddiskstasjonen og kontrolleren skal kombineres. Kontrolleren er et lite kretskort med chiper som gir veiledning til hvordan harddiskstasjonen lagrer og får tilgang til data. De fleste kontrollere inkluderer også minne som fungerer som en buffer for å forbedre ytelsen på harddiskstasjonen.

SATA ble i utgangspunktet utviklet som en intern grensesnitteknologi som skulle forbedre ytelsen og introdusere nye funksjoner på interne PC-er eller forbrukerlagre. Utviklere oppdaget raskt at det nye grensesnittet kunne utvides utenfor PC-området på en pålitelig måte, og dermed kunne den samme ytelsen og de samme funksjonene brukes til eksterne lagre i stedet for å bruke USB- eller FireWire-grensesnitt (IEEE 1394). SATA-enhetene heter SATA eller eSATA, og de kan kombineres ved hjelp av kabellengder på opptil to meter utenfor PC-en. SATA er nå lansert som en ekstern standard, med spesifikt definerte kabler, kontakter og signalkrav publisert som nye standarder i tredje kvartal 2004. eSATA har bedre ytelse enn dagens løsninger, og flere komponenter kan legges til uten at operativsystemet blir påvirket.

Viktige fordeler med eSATA:

• Opptil seks ganger raskere enn dagens løsninger for ekstern lagring: USB 2.0 og Firewire (IEEE 1394)
• Robust og brukervennlig ekstern tilkobling
• Utvidet lager med høy ytelse til en rimelig pris
• Isolerte kabler og kontakter på opptil 2 meter
• Applikasjoner i eSATA inkluderer External Direct Attached Storage for bærbare PC-er, stasjonære maskiner, forbrukerelektronikk og registreringsservere.
   

Mange eksisterende eksterne harddiskstasjoner bruker USB og/eller FireWire. Disse grensesnittene er ikke i nærheten av å være så raske som SATA hvis man sammenligner toppbelastningsverdier, og de kan i teorien redusere stasjonens ytelse. I reelle tester har alle standarder vist at overføringshastighetene er langt under toppbelastningsverdiene, og i tillegg er det forskjeller i plattformene som brukes (dvs. Mac i forhold til Windows).

Eksterne USB- og FireWire-stasjoner er ATA-stasjoner med en kontaktchip som overfører data fra ATA-protokollen til USB- eller FireWire-protokollen, som brukes som tilkobling. Disse grensesnittene krever innkapsling eller konvertering av overføringsdataene, og deretter utkapsling etter at dataene er mottatt. Dette protokolloverforbruket reduserer effektiviteten for disse vertsbussene, øker vertens CPU-bruk eller krever en spesialchip for å lette vertens arbeid. eSATA fører ikke til slik protokolloverbruk som kan forekomme med USB eller IEEE 1394. Denne evnen passer perfekt for bruk av en matrise av stasjoner med ytelsesstriping bak eSATA-vertsporten.

Vanlig kabellengde er to meter. Reglene er definert i SATA II: Electrical Specification, som Gen1m- og Gen2m-spesifikasjoner for 1,5 Gb/s og 3,0 Gb/s. For øyeblikket har de fleste PC-kretskort ikke en eSATA-kontakt. eSATA kan være aktivert via tillegget av en eSATA-vertsbussadapter (HBA) eller konsollkontakt for stasjonære datamaskiner eller med Cardbus eller ExpressCard for bærbare PC-er. Nye kretskort som ble lansert i 2005, kan bruke eSATA-kontakter umiddelbart.

Obs! Før den siste spesifikasjonen for eSATA ble utarbeidet, fantes det en rekke produkter som var utviklet for eksterne tilkoblinger av SATA-stasjoner. Noen av disse bruker den interne SATA-kontakten eller kontakter som var utviklet for andre grensesnittspesifikasjoner, for eksempel IEEE 1394. Disse produktene er ikke kompatible med eSATA.

I databehandling er en overflødig matrise av uavhengige disker (RAID – redundant array of independent disks) et system som bruker flere harddiskstasjoner til å dele eller replikere data mellom stasjonene. Avhenging av den valgte versjonen, er fordelene med RAID én eller flere av økt dataintegritet, feiltoleranse, gjennomstrømming eller kapasitet sammenlignet med enkeltstasjoner. I opprinnelig utgave (da det var en forkortelse for "redundant array of inexpensive disks"), var hovedfordelen evnen til å kombinere flere rimelige enheter som brukte eldre teknologi, i en matrise som tilbød større kapasitet, pålitelighet, hastighet eller en kombinasjon av disse, enn som man hadde råd til på én enhet ved hjelp av den nyeste teknologien.

På det enkleste nivået kombinerer RAID flere harddiskstasjoner til én logisk enhet. I stedet for å se flere forskjellige harddiskstasjoner, ser operativsystemet dermed bare én. RAID brukes vanligvis på serverdatamaskiner, og er vanligvis (men ikke nødvendigvis) implementert med harddiskstasjoner med lik størrelse. Med fallet i prisene på harddiskstasjoner og større tilgjengelighet av RAID-alternativer innebygd i kretskort, blir RAID ofte tilbudt som et alternativ i mer avanserte datamaskiner. Dette gjelder spesielt for datamaskiner som brukes til lagring av store jobber, for eksempel video- og lydredigering.

Den opprinnelige RAID-spesifikasjonen antydet en rekke "RAID-nivåer" for prototypen, eller kombinasjoner av disker. Hver disk hadde i teorien fordeler og ulemper. Etter hvert har forskjellige bruksområder av RAID dukket opp. De fleste skiller seg vesentlig fra den opprinnelige hensikten med RAID-nivåene, men navnet har blitt beholdt. Dette kan være forvirrende fordi ett bruksområde for RAID 5 for eksempel kan variere betydelig i forhold til et annet. RAID 3 og RAID 4 blir ofte forvekslet, og brukes også om hverandre.

Den egentlige definisjonen av RAID har vært diskutert i flere år. Bruken av termen "redundant" får mange til å bli uenige om RAID 0 er en "ekte" RAID-type. På samme måte forvirret endringen fra rimelig til uavhengig mange når det gjelder RAIDs hensikt. Det finnes til og med bruksområder av RAID på én harddisk. Hensikten med denne artikkelen er å formidle inntrykket av at alle systemer som bruker grunnleggende RAID-begreper for å kombinere fysisk diskplass på grunn av pålitelighet, kapasitet eller ytelse, er et RAID-system.

En harddiskplate er en komponent på en harddiskstasjon, mer spesifikt den runde disken som magnetiske data lagres på. Platenes robuste ytre har gitt inspirasjon til navnet (i motsetning til de fleksible materialene som brukes til å lage disketter). Harddiskstasjoner har vanligvis flere plater som er montert på samme spole. Plater består vanligvis av aluminium eller glass. Plast brukes sjelden. Et tynt lag med enten jernoksid eller et annet materiale som har lignende egenskaper, dekker hver side av en harddiskplate slik at magnetisk informasjon kan lagres. Harddiskhodene flyttes over plateoverflaten og leser eller skriver data.

En harddiskstasjon (HDD) er en permanent datalagringsenhet som lagrer data på en magnetisk overflate på harddiskplater. En harddisk bruker plater (disker). Hver plate har en flat magnetisk overflate som digitale data kan lagres på. Informasjon skrives til disken ved å overføre en elektromagnetisk strøm gjennom et lese-/skrivehode som minner ganske mye om magnetisk materiale, og hodet endrer sin polarisering på grunn av strømmen. Informasjonen kan leses av et lese-/skrivehode som registrerer elektriske endringer etter hvert som magnetiske felt passerer i nærheten når platen roterer.

Et vanlig harddiskdesign består av en sentral akse eller spole som platene spinner rundt med en konstant rotasjonshastighet. Langs og mellom platene finnes det lese-/skrivehoder som flytter seg ved hjelp av en arm, og det finnes ett hode for hver plate. Armen flytter hodet radialt langs platene mens de spinner, og dermed får hvert hode tilgang til hele platen.

En er en enhet med informasjon eller datalagring som tilsvarer omtrent én milliard byte. Megabyte forkortes vanligvis MB (må ikke forveksles med Mb, som brukes for Megabit), og noen ganger som meg.

FireWire (også kjent som i.Link eller IEEE 1394) er en grensesnittstandard for seriebusser for personlige datamaskiner (og digital lyd/video), med høyhastighetskommunikasjoner og isokrone sanntidsdatatjenester. FireWire har erstattet SCSI i mange applikasjoner på grunn av lavere driftskostnader og et forenklet og mer tilpasningsbart kabelsystem.

Nesten alle moderne, digitale kameraer har tatt i bruk denne tilkoblingen siden 1995. Mange datamaskiner som var ment for privat eller yrkesmessig bruk, har bygget inn FireWire-porter, inkludert alle Macintosh- og Sony-datamaskiner som produseres i dag. FireWire var også en attraktiv funksjon på Apple iPod i mange år. Dermed kunne nye spor lastes opp på et par sekunder, og batteriet kunne lades på nytt med én kabel. Apple har imidlertid redusert bruken av FireWire mer og mer, og bruker i stedet USB 2.0.

Perpendicular Magnetic Recording System
Tradisjonell langinnspilling lagrer data på en magnetisk disk som mikroskopiske magnetbiter justert ved siden av hverandre. Selv om fremskritt i magnetiske lag stadig forbedrer datainnspillingstetthetene på HDD-er, støter de magnetiske bitene seg stadig fra hverandre på grunn av at de ikke står på linje. Plassering av flere og flere biter på en disk vil til slutt føre til at overfylling reduserer kvaliteten på innspillingen. Dette fører til begrensninger på lagringskapasiteter. Hvis du ordner de magnetiske bitene vinkelrett, forsterker vinkelrett innspilling magnetisk kobling mellom biter som står ved siden av hverandre. Dette fører til mer stabile og høyere innspillingstettheter og forbedret lagringskapasitet.

Toshibas nye HDD-er oppnår den høyeste områdetettheten hittil, med 206 MB per millimeter*3 (133 GB per tomme). Platens lagringskapasitet på 40 GB er 33 %*4 mer enn Toshibas tradisjonelle HDD.

I maskinvare er Serial ATA (SATA eller S-ATA) en datamaskinbussteknologi som i hovedsak er utviklet for overføring av data til og fra en harddisk. Den etterfølger ATA-standarden (Advanced Technology Attachment), også kalt IDE (Integrated Drive Electronics). Denne eldre teknologien fikk navnet PATA (Parallel ATA) for å skille den fra Serial ATA.

SCSI står for Small Computer System Interface, og er et standard grensesnitt- og kommandosett for overføring av data mellom enheter på både interne og eksterne datamaskinbusser. SCSI uttales vanligvis "scuzzy".

SCSI brukes vanligvis for lagringsenheter på harddisker og bånd, men kan også kobles til en rekke andre enheter, inkludert skannere, skrivere, CD-ROM-stasjoner, CD-opptakere og DVD-stasjoner. Hele SCSI-standarden fremmer faktisk enhetsuavhengighet, noe som betyr at SCSI teoretisk sett kan brukes med alle typer maskinvare.

Siden standardiseringen i 1986 har SCSI blitt brukt i Apple Macintosh- og Sun Microsystems-datamaskinseriene. Den har aldri vært populær i IBMs PC-serie, på grunn av den lave prisen og optimale ytelsen til ATA-harddiskstandarden. Innføringen av USB, FireWire og ATAPI gjorde SCSI til en relativt uinteressant komponent på en PC på grunn av sin høye pris og økende kompleksitet.

I disse dager er SCSI populært på arbeidsstasjoner, servere og siste generasjons eksterne enheter med høy ytelse. RAID-matriser på servere bruker nesten alltid SCSI-harddisker. Stasjonære datamaskiner og bærbare PC-er bruker vanligvis ATA/IDE eller det nyere SATA-grensesnittet for harddisker, og USB- eller FireWire-tilkoblinger for eksterne enheter. 

USB (Universal Serial Bus) har en seriell busstandard for tilkobling til enheter, vanligvis til datamaskiner, for eksempel PC-er og Apple Macintosh, men brukes også stadig oftere i videospillkonsoller, for eksempel Sonys PlayStation 2, Microsofts Xbox 360, Nintendos Revolution og PDA-er, og til og med enheter som fjernsyn og hjemmestereoutstyr. USB støtter tre datahastigheter.

En lav hastighet på 1,5 Mbit/s (183 KiB/s), som vanligvis brukes til HID (Human Interface Devices), for eksempel tastatur, mus og styrespak.

En full hastighet på 12 Mbit/s (1,4 MiB/s). Full hastighet var den raskeste hastigheten før USB 2.0-spesifikasjonen, og mange enheter bruker nå full hastighet. Enheter med full hastighet deler USB-båndbredden mellom seg i en første-enhet-kommer-først-basis, og det er ikke uvanlig å gå tom for båndbredde med flere isokrone enheter. Alle USB-huber støtter full hastighet. En høy hastighet på 480 Mbit/s (57 MiB/s).

Selv om enheter med høy hastighet vanligvis refereres til som "USB 2.0", bruker ikke alle USB 2.0-enheter høy hastighet. En USB-enhet bør angi hastigheten den skal bruke, ved hjelp av riktig merking på boksen den ble levert i, eller noen ganger på selve enheten. USB-IF sertifiserer enheter og utsteder lisenser for å bruke spesielle markedsføringslogoer for "basishastighet" (lav og full) eller høy hastighet etter å ha fullført en kompatibilitetstest og betalt en lisensavgift. Alle enheter testes i henhold til den seneste spesifikasjonen, og dermed bruker også enheter med lav hastighet som nylig har blitt definert som kompatible, 2.0.

Enheter med høy hastighet bør i stedet bruke full hastighet når de er koblet til en hub for full hastighet. Huber for høy hastighet har en spesiell funksjon, kalt transaksjonstyder, som skiller busstrafikk med full og lav hastighet fra trafikk med høy hastighet. Transaksjonstyderen i en hub for høy hastighet (eller muligens hver port, avhengig av den elektriske utformingen) fungerer som en fullstendig atskilt buss for full hastighet i forhold til enheter med full og lav hastighet som er koblet til denne bussen. Denne atskillelsen gjelder bare for båndbredde. Bussregler om kraft og hubdybde gjelder fortsatt.